Farge (NO)

 

Bak navnet ”Farge” finner vi artisten Daniel Asprusten og hans venner. Med uhøytidlig formidling og varme, synger og spiller han sine tekster og melodier om lengsel og gjør dem levende. Å skille seg ut blant andre låtskrivere med gitar er en utfordrende oppgave, men Daniel og hans venner er fast bestemt på å prøve. Låten ”16 Stones” vitner om nettopp dette, og her viser Daniel evne til å kombinere sin forkjærlighet for det sarte og transparente, med det rytmiske og nesten progressive.
Her er det en ung artist, med stort talent og vakker stemme, som føler seg fullstendig fri til å rive seg løs og lage akkurat de kombinasjonene av sjangre som han vil. Det er forfriskende, og alle som har forkjærlighet for indierock og singer/songwriter-sjangeren med en dæsj av kunstnerisk frihet, har noe å glede seg til.
”Farge” spiller på SÅ2018!

English: Behind the name “Farge” (English “Colour”), we find the artist Daniel Asprusten and friends. With an informal and warm stage presence, he animates his texts and melodies of longing into being. To set yourself apart among other guitar based singer/songwriters is quite the challenge, but Daniel and friends are adamant to do exactly that. The song “16 stones” testifies to this and to Daniel’s capacity to combine the soft and translucent with the rhythmic and almost progressive.
Here is a young artist, with great talent and a beautiful voice, who feels completely free to to traverse the boundaries between genres and styles, as he sees fit. It is refreshing, and every one with an affinity for indierock and the singer/songwriter genre with a dash of artistic freedom, has something to look forward to.
“Farge” plays at SÅ2018

Sara Forslund (SE)

Sara Forslund, Fotograf Lisa Ljunggren

Sara Forslund er en ny singer/songwriter fra de nordiske skogene i Stockholm, Sverige. Hun har allerede gitt ut tre album, hvorav to er samarbeidsprosjekter med andre artister. Det siste, Poems of despair (Kaip music, mai 2017), utforsker Klagesangenes poetiske lengsel og sorg.Debutalbumet til Sara Forslund, Water became wild, kom ut i 2015 på det nederlandske indieselskapet Volkoren, og havnet på flere “beste album i 2015”-lister. Samarbeidet med produsent og lydtekniker John Wood, som har jobbet med artister som Nick Drake, Fairport convention, Pink Floyd og mange flere, har resultert i en opplevelse som setter varige spor. På SÅ vil Sara spille sanger fra det første soloalbumet sitt, men også sanger fra Summer is like a swallow, som kommer ut våren 2018. Musikken til Sara Forslund beskrives som intim, drømmete og melankolsk, inspirert av poesi, mystikk og natur.

English:

Sara Forslund is a rising singer/songwriter from the Nordic forests of Stockholm, Sweden. She has already released three albums, two of which have been collaboration projects. The latest one, Poems of despair (Kaip music May 2017), explores the poetic longings and sorrows that can be found in Lamentations.

Her debut album, Water became wild, was released 2015 at the Dutch indie label Volkoren and ended up on several “Best album of 2015”-lists. Her fruitful collaboration with producer and sound engineer John Wood, who has worked with artists such as Nick Drake, Fairport convention, Pink Floyd and many more, has become a rewarding and long lasting experience. At SÅ Festival Sara will be performing songs from her first album, but also new songs from her upcoming Summer is like a swallow that will be released in spring 2018.

Her music is often described as intimate, dreamy and melancholic, with inspiration drawn  from poetry, the mystical and nature.

Webpage www.saraforslund.com

Facebook; https://www.facebook.com/saraforslundmusic/

Twitter; https://twitter.com/sara_forslund

Seminar: “Syndsbekjennelsen – veien til sannheten om livet”

Det engelske ordet for å huske, re-member, er det motsatte av dis-member, det å dele opp i biter. Forfatter og prest Henri Nouwen sier i «The Living Reminder» at «å glemme syndene våre er en større synd enn det å begå dem. Å huske er å sette ting sammen til en helhet, til et helt liv. Det er hel-bredende». Seminaret er en samtale om skriftemålet og syndsbekjennelsen.

 

Sr. Anne Bente Hadland er priorinne ved Katarinahjemmet. Hun er en ettertraktet skribent og foredragsholder. Maria Ledstam er stidpendiat i etikk ved MF, og har skrevet en mastergrad om «Minne och forsoning». Hun har i en årrekke sittet i programkomiteen for «Pilgrims höstmöte» og går i Sub Church.

English: Confession of sins – the way to the truth about life. The English word used to express the act of remembering; re-member, is the opposite of dis-member, which means the act of dividing into parts. Author and priest Henri Nouwen says in «The Living Reminder» that «to forget our sins is a greater sin than committing them. The act of remembering is to put things together to a unity, to a life that is whole. This is whole-bringing= healing. The talk is a conversation about confessions and the confession of sins.

Sister Anne Bente Hadland is a prioress at Katarinahjemmet in Oslo. She is a much sought after writer and speaker. Maria Ledstam is a PhD Candidate in Ethics at MF Norwegian School of Theology and Religious studies, and has written her Master’s thesis on «Memory and reconciliation». For years she has been a part of the program committee for «Pilgrims høstmøte» in Sweden and she is a regular at Sub Church.

Seminar: “Rocken som ikke ruler”

 

I sin nekrolog over Larry Norman kalte historikeren Ivo de Figuereido kristenrocken for «en av de minst omtalte subkulturene i moderne populærkultur». «Mens en artistomvendelse til islam, scientologien eller kabbala er en verdslig relevant nyhet, er den gode, gamle frelsen sikreste veien til skyggenes dal». De Figuereido hevdet at jesusrockerne måtte finne seg i et liv uten spotlight fordi de utgjorde «en subkultur med langt større provokativ kraft enn en hvilken som helst Marilyn Manson». Stemmer det? Eller er kristenrocken stort sett bare bleike kopier av langt fetere verdslige originaler? På SÅ tar vi debatten.

Vigdis Sjelmo er konservator ved Rockheim, nasjonalt museum for populærmusikk, som 16. februar 2019 åpner utstilling om populærmusikk og kristendom i Norge. Flere navn annonseres fortløpende.

English: «The rock that doesn’t roll» In his obituary of Larry Norman, the historian Ivo de Figuereido called Christian rock «one of the least mentioned sub cultures in modern day pop culture». «While artist conversions to Islam, Scientology or Kabbalah are considered relevant and newsworthy to the secular press, the good old salvation is the safest way into the valley of shadows». De Figuereido claimed that the ‘Jesus rockers’ had to accept a life outside of the limelight because they constituted «a sub culture with far greater provocative force than any Marilyn Manson». Is there any truth to this? Or is Christian rock in most cases only bleak copies of way cooler secular originals? These questions will set the starting point for our conversation about Christian rock at SÅ.

Vigdis Sjelmo – curator at Rockheim, the national museum of popular music in Norway. February 16, 2019, Rockheim will launch an exhibition on popular music and Christianity in Norway. More participants will be announced.

Tema: Det er fullbrakt!

Begrepene rettferdig og urettferdig er ord vi kan, nesten før vi har språk. Vi har forventninger til livet, til andre og til oss selv. Vi reagerer når livet oppleves urettferdig. Noen ganger er dette fordi vi eller de rundt oss tråkker over grenser for hva vi oppfatter som rett og galt. Oftere handler det om relasjoner, der vi både kan få mer eller mindre enn det vi mener vi fortjener. Guds verden kan se annerledes ut enn sånn vi ser verden. Å bli behandlet likeverdig trenger ikke bety rettferdig. Det ser vi i Bibelen, hvor den rike mannen blir bedt om å selge alt han eier og følge Jesus, mens Jesus ikke forventer annet enn en bønn om å bli husket på av røveren på korset.

Jesu siste ord før han dør på korset er: “Det er fullbrakt!”
Det at alle mennesker, uavhengig av sine gjerninger, får komme til Gud og ha en relasjon med han, er urettferdig og ufortjent. Dette er en gave gitt til oss, gjennom at Jesu tok på seg vår skyld og gav seg selv i vårt sted. Fordi dette er en gave og ikke noe vi kan oppnå, kan vi tro på at vi alle er likeverdige med betingelsesløs verdi i Guds øyne og har lik mulighet til en relasjon med Han. Om man er fattig eller rik, trygg i troen eller sterk i tvilen, suksessfull eller nederst på samfunnets rangstige, så står vi alle likeverdige foran Gud som mottakere av hans nåde.

Jesus sier: Kom til meg alle som strever og har tungt å bære, og jeg skal gi dere hvile. Kanskje er det den hvilen vi innerst inne lengter etter? At vi kan tro på Jesu gjerning på korset er en forsoning og gave til oss? Og kanskje er det først når vi slutter å prøve å rettferdiggjøre oss selv og det vi gjør, at vi skjønner at Gud allerede har reparert vår relasjon til Han og gitt oss det vi trenger?